StorySLAM Oslo
StorySLAM på Kulturhuset, 2016. Foto: Jan Kühr
Refleksjon rundt min rolle som kunstnerisk leder og veileder for StorySLAM Oslos arrangementer 2015-2023
Som faglærer i drama ved barnehagelærerutdanningen ved OsloMet har jeg mange mål for studentene mine. De skal få kunnskaper og ferdigheter knyttet til estetiske prosesser av, for og med barn, og de skal bli kompetente, bevisste og lekne voksne som evner å formidle noe til noen. Formidling, både faglig formidling så vel som kunstnerisk (estetisk) formidling er i vår tid ikke forbeholdt de som daglig står på en teaterscene eller de som holder et faglig foredrag på en konferanse. Formidling angår oss alle, også de som skal ut i et yrkesliv som lærer i skolen eller barnehagelærer i barnehagen. Kravet om å kunne formidle, både skriftlig og muntlig, faglig og estetisk, til alle målgrupper er noe studentene utsettes for hver dag i studietiden. Det er derfor svært viktig at jeg, som møter studentene i undervisningssituasjoner, har høy kompetanse på disse ulike formene for formidling. Og samtidig, er det viktig at jeg har kompetanse på de etiske utfordringene som ligger i formidlingsprosessen. I løpet av de åtte siste årene har jeg ledet scenekonseptet StorySLAM Oslo, et prosjekt som handler om å få mennesker med ulik bakgrunn til å stå på scenen, foran et publikum og formidle sanne, selvopplevde historier fra eget liv. I løpet av disse årene har jeg reflektert over de estetiske og etiske valgene som tas i prosessen med å få mennesker uten sceneerfaring til å formidle noe til et ukjent publikum. Erfaringene fra arbeidet har resultert i utarbeidelsen av en etisk sjekkliste for formidlere, fra utøverperspektiv og arrangørperspektiv, for formidlere med mye erfaring og lite erfaring, og som kan benyttes av både scenekunstnere så vel som studenter og lærere som benytter seg av formidling i en eller annen form. Det er viktig at jeg, både som kulturaktør og lærer ved OsloMet er bevisst de etiske utfordringene en formidlingssituasjon impliserer. Arbeidet og erfaringene fra StorySLAM Oslo har gitt meg en solid etisk kompetanse som kommer både StorySLAM Oslo, OsloMet og studentene mine til gode.
Som student selv, ved Høgskolen i Oslo og Akershus (Nå OsloMet), ble jeg tidlig interessert i prosessen som oppstår i mellomrommet mellom avsenderen av et uttrykk og mottakeren av et uttrykk, og hvordan konteksten spiller inn på budskapet. Da jeg i 2015 startet det som i dag kalles StorySLAM Oslo, var det nettopp dette forholdet mellom kontekst, avsender og mottaker som fattet min interesse, og ikke minst det etiske aspektet som gjør seg gjeldende i dette forholdet. I det omfattende arbeidet med StorySLAM Oslo har jeg fått en unik og kompleks forståelse for muntlig formidling, både fra et utøverperspektiv og fra et publikumsperspektiv, og i det følgende refleksjonsnotatet vil jeg gå nærmere inn på erfaringene fra dette arbeidet og hvordan denne erfaringen kommer mine studenter, kolleger og samarbeidspartnere ved OsloMet til gode.
Beskrivelse av prosjektet
StorySLAM på Kulturhuset, 2018. Foto: Jan Khür
StorySLAM er en live fortellerkonkurranse inspirert av det New York-baserte fortellermiljøet The Moth, hvor de som deltar har åtte minutter hver til å fortelle en sann, selvopplevd historie foran et publikum. Fortellerne blir vurdert basert på fremførelse og innhold, av en fagjury og to tilfeldig valgte publikumsjuryer. Fortellerne må holde seg innenfor tiden, og får et tegn når de har 3 minutter igjen, 1 minutt igjen og 30 sekunder igjen. Går fortellerne over tiden blir de stoppet. De tre fortellerne som får flest poeng går videre til en finale, hvor de må fortelle en ny historie på maks tre minutter. Fortelleren med flest poeng blir kveldens vinner og får muligheten til å delta på GrandSLAM, som avholdes en gang i året på Rockefeller i Oslo.
Hva har blitt gjort tidligere?
Versjoner av fortellerkonkurransen StorySLAM har blitt arrangert i Norge ved to tidligere anledninger. Mellom 2008-2010, ledet av forteller Torgrim Mellem Stene, der profesjonelle fortellere konkurrerte om å fortelle ulike historier, sanne og usanne, selvopplevde og eventyr, og senere mellom 2012-2014, som et studentprosjekt initiert av fortellerstudentene v/Heidi Dahlsveen ved studiet Fortellerkunst v/HiOA. Det var også slik jeg kom inn i prosjektet, først som deltaker under fortellerstudiet i 2013, før jeg deretter overtok ledelsen av prosjektet da det ble foreslått nedlagt i 2014. Slik jeg så det hadde prosjektet, som til da hadde blitt avviklet som et «åpen scene»-konsept for studenter på Samfunnet Bislett, et stort potensial dersom man kunne kvalitetssikre og løfte det kunstneriske nivået på fortellingene, uten at det måtte bety at deltakerne måtte være profesjonelle fortellere. Jeg mente at prosjektet ville ha verdi og interesse for kulturfeltet, og bestemte meg derfor for å løfte konseptet ut av studentkonteksten og gjøre arrangementet tilgjengelig for alle. Jeg mente den gang, og mener fortsatt, at scenekunstkonseptet StorySLAM, slik det arrangeres i dag, har en unik mulighet til å introdusere publikum, og deltakere, for en kunstform som få utenfor det aktuelle kunstfeltet kjenner til. Gjennom en leken og lettfattelig ramme utsettes publikum for en av de eldste formene for formidlingskunst vi kjenner til; den muntlige fortellerkunsten.
Hvordan få StorySLAM til å bli et levedyktig prosjekt?
Med erfaring som deltaker i StorySLAM hadde jeg med meg noen klare tanker og ideer om hva som måtte til for at scenekunstkonseptet StorySLAM skulle bli et levedyktig prosjekt. Da jeg overtok ledelsen av StorySLAM høsten 2015 hadde jeg startet på masterstudiet i estetiske fag, studieretning drama og teaterkommunikasjon ved Høgskolen i Oslo og Akershus (Nå: OsloMet). Jeg hadde begynt å interessere meg for etiske utfordringer i fortellerkunsten, og det ble naturlig å se StorySLAM-prosjektet i lys av de etiske refleksjonene jeg til daglig fordypet meg i. De personlige historiene som skulle fortelles fra scenen måtte kvalitetssikres før de ble formidlet for et publikum, både for å ivareta fortelleren, fortellingen og publikum. Men hvordan skulle jeg gjøre dette?
Etiske utfordringer
Fortellerworkshop, Kulturhuset, 2017. Foto: Synne Imeland
Behovet for kunstnerisk veiledning og etiske retningslinjer i prosjektet presset seg frem, og jeg bestemte meg i første omgang for å arrangere åpne, kostnadsfrie fortellerworkshoper, der nysgjerrige deltakere kunne melde seg på, få hjelp til å finne, utarbeide og øve på en fortelling som egnet seg for konseptet. På denne måten ville jeg få høre historiene før de ble presentert fra scenen, få mulighet til å veilede deltakerne i tråd med de utarbeidede etiske retningslinjene og på samme tid gi fortellerne det nødvendige dyttet de trengte for å øve jevnlig. De første årene nøyde jeg meg med to åpne workshoper før hvert arrangement, hvorav den første i rekken ble promotert som «åpen workshop», der deltakerne fikk hjelp til det nødvendige dramaturgiske grunnarbeidet, og den andre var såkalt «tvungen øving», der deltakerne fikk mulighet til å «tvinge» seg gjennom historien sin, fra begynnelse til slutt foran et lite publikum bestående av andre deltakere, og veileder fra StorySLAM. Øvingen ble dermed gjort i gruppe, der deltakerne var publikum for hverandre, og etter hver fortelling fikk deltakerne konstruktive tilbakemeldinger fra meg som rettet seg mot det dramaturgiske, sceniske og etiske aspektet rundt den aktuelle fortellingen. Etterhvert som interessen for arrangementet økte åpnet jeg også opp for individuelle veiledninger for de fortellerne som skulle stå på scenen. Det som i begynnelsen hadde vært et arrangement for en liten publikumsgruppe ble etterhvert et arrangement med flere hundre publikummere tilstede, og i takt med den økte tilstrømmingen av publikummere ble det enda viktigere å ivareta fortellerne som skulle opp på scenen for å dele historier fra sine liv, og de publikummere som kom for å oppleve dem. Men hva skjer når kunst møter etikk? Skal kunst i det hele tatt være underlagt etiske retningslinjer? Dette kommer jeg snart tilbake til.
StorySLAM vokser i omfang
Foto: Dan P. Neegaard
Det ble etterhvert tydelig at StorySLAM hadde truffet et anslående felt i kulturlivet i Oslo. Etter det første offentlige arrangementet på utestedet Smelteverket i Oslo, fikk vi henvendelser fra både publikum og deltakere som ville vite dato for neste arrangement. Vi ble kontaktet av mediehuset Monster, som ville lage podkast av arrangementet og det nyetablerte utestedet og kulturscenen Kulturhuset på Youngstorget, som lurte på om vi ville prøve å fylle deres scene «boksen» som den gang tok 100 mennesker. Jeg sa ja takk til begge deler, og satte i gang arbeidet med StorySLAM Oslos andre arrangement. Det skulle vise seg at publikumsresponsen til arrangementet på facebook sprengte kapasiteten til boksen, og arrangementet ble av den grunn, etter nøye vurdering, flyttet ut i hovedrommet med kapasitet til 400 publikummere. Arrangørene på Kulturhuset understrekte risikoen dette ville medføre, at i stedet for en fullsatt scene i boksen ville vi stå i fare for å presentere arrangementet for et glissent publikum i et stort rom med kapasitet til 400 publikummere. Jeg tok sjansen, og dette ble starten på en serie fullsatte arrangementer på en av Oslos største scener for kultur og samfunn. Vi fikk mye publisitet denne perioden, av aviser, og ulike mediehus som Aftenposten, NRK og TV2. Vi ble til og med invitert som gjester på God Morgen Norge, for å snakke om dette “nye“ fenomenet innenfor scenekunst.
StorySLAM Oslo gjester God Morgen Norge, TV2, 2017. Link til intervjuet finnes lengre nede i innlegget.
Arrangementene ble holdt jevnlig (se vedlagt oversikt). De to første årene (2015-2017) var arrangementene åpne og kostnadsfrie. Dette medførte lange køer med håpefulle publikummere utenfor Kulturhuset. Rundt 400 publikummere slapp inn, og rundt 100 måtte snu og dra hjem. Arrangementsansvarlig på Kulturhuset den gang, Carl Erik Haugerød har i ettertid uttalt at StorySLAM på Kulturhuset var et av arrangementene som lærte de ansatte på Kulturhuset om hvordan de skulle håndtere arrangementer med stort publikumspress. Arrangementet fortsatte å være like populært helt frem til Kulturhuset stengte dørene for oppussing april 2017, og fortsatte å være like populært da Kulturhuset åpnet dørene til sine nye lokaler i Youngs gate 6, måneden etterpå.
Kulturhuset på Youngstorget ble startet som et temporært prosjekt på Youngstorget 3 i 2013. Bygget skulle rives i 2016, men stedet ble raskt en viktig institusjon i Oslos kulturliv. I samarbeid med Olav Thon ble Kulturhuset i 2016 flyttet til Youngs gate 6, i en fire etasjers totalrenovert bygård.[1] StorySLAM Oslo hadde sitt første arrangement i de nye lokalene i åpningsukene, 1.mai 2017. For å unngå kø og skuffede publikummere som ikke fikk plass, ble det nå bestemt at det skulle selges billetter til arrangementet. På den måten kunne publikum sikre seg plass, og forhåpentligvis ville køen utenfor lokalene bli mindre i forkant av arrangementet. Dette medførte også at jeg kunne honorere veiledere og medarrangører i StorySLAM, noe som bidro til at arrangementet ble enda mer levedyktig i et langtidsperspektiv. Arrangementet ble utsolgt.
GrandSLAM på Rockefeller
StorySLAM på Rockefeller, 2018. Foto: Jan Kühr
Bookingansvarlig Joakim Throndsen på Rockefeller Music Hall fattet også interesse for den voksende køen utenfor Kulturhuset på StorySLAM-mandagene. Etter et møte inngikk vi etter hvert et samarbeid om å arrangere en årlig finale på Rockefeller der alle vinnerne av fortellerkonkurransen ble samlet for en «mesternes mester»-versjon av StorySLAM kalt GrandSLAM på Rockefeller. Rammene var de samme, åtte fortellere som konkurrerte om å fortelle sin beste, sanne og selvopplevde historie live for et publikum. Workshoper, tvungen øving og individuelle veiledninger ble holdt, ettersom fortellerne måtte finne nye historier fra eget liv. Arrangementet ble arrangert for første gang 26.november 2016, og antall solgte billetter endte på 720. Alle de tre etasjene på Rockefellers hovedscene var fullsatt, og noen publikummere måtte nøye seg med ståplasser. Siden 2016 har vi arrangert årlige GrandSLAM-arrangementer på Rockefeller (se oversikt i vedlegg 1).
Siden 2015 har StorySLAM Oslo hatt 38 StorySLAM-arrangementer, 25 av dem på Kulturhuset (Youngstorget 3 og Youngsgate 6), ett på Sentralen (Øvre Slottsgate 3, Oslo), ett på Riksscenen, fire på Brød og Sirkus, tre i Kristiansand, et i Bergen, et i Stavanger, et i Trondheim og et i Harstad. Til sammen har StorySLAM veiledet 304 fortellere til scenen. I tillegg til dette kommer antallet fortellere vi har veiledet og som av ulike grunner ikke har endt opp på scenen, dette antallet er uvisst. Denne utregningen baserer seg kun på StorySLAM-arrangementer arrangert som ordinær fortellerkonkurranse, og er ikke medregnet GrandSLAM på Rockefeller, StoryJAM og eksterne fortellerworkshoper og fortellerkvelder i samarbeid med eksterne aktører. I tillegg til arrangementene ligger det også ute 96 podkastepisoder på Spotify/soundcloud (StorySLAM Oslo), [2]der hvem som helst, når som helst, kan gjenoppleve fortellingene som ble fortalt på scenen under våre arrangementer. Podkasten har pr i dag 512 000 unike avspillinger.
Eksplisitt reflksjon rundt etiske perspektiver i arbeidet med StorySLAM
StorySLAM som scenekusnt
Siri Meyer (2015), professor i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, stiller seg spørsmålet «finnes det grenser for hva man bør gjøre og ikke gjøre i kunstens navn?» (Meyer, 2015, s. 5). I lys av mitt arbeid med fortellere i StorySLAM de siste 5 årene er det korte svaret mitt på dette spørsmålet: Ja. Før jeg utdyper dette nærmere er det nødvendig å definere hvilket kunstfelt StorySLAM-prosjektet plasserer seg i. StorySLAM, med sine konkurranserammer, amatørdeltakere, og med utestedet Kulturhuset som visningsarena kan fort bli avskrevet som et underholdningsprosjekt. Som mange andre scenekunstkonsepter, det være seg teater, dans eller annen kunst og kulturformidling forholder også vårt prosjekt seg til et underholdningsaspekt, uten en underholdningsverdi ville prosjektet ikke overlevd. På samme tid ville prosjektet heller ikke overlevd hvis det kun fokuserte på å underholde publikum. Den muntlige fortellerkunsten har til enhver tid stått sterkt i prosjektet, og det overordnede målet med StorySLAM har derfor vært å introdusere og forsterke fortellerkunst som et scenisk formspråk, både for de som skal utøve det (fortellerne) og de som skal utsettes for det (publikum). Samtidig har prosjektet også fokusert på å skape et fortellermiljø der de involverte, det være seg fortellere og publikum, skal sitte igjen med kunnskap om, og erfaring med denne kunstformen.
Fortellerkunstner og førstelektor Heidi Dahlsveen (2010) skriver at begrepet muntlig fortellerkunst henviser til en muntlig kultur, og skiller seg derfor fra litteraturen (Dahlsveen, 2010, s. 19). I litteraturen er verket skrevet ned, og mottakerens mulighet til å påvirke verket direkte kan derfor sies å være mer begrenset enn når et menneske med en fortelling møter et annet menneske (publikum) og formidler en historie. Forfatteren av et skrevet verk ser ikke reaksjonen til alle som leser verket, men står du på scenen og formidler en historie vil man som avsender av verket ha mulighet til å tone seg inn på publikums reaksjoner. Dette bringer meg videre til Mark Fortier (1997) som ved hjelp at Roland Barthes og Wolfgang Iser, skriver om resepsjonsteori, som handler om hvordan mennesker utenom forfatteren eller skaperen av det aktuelle verket, bidrar til å gi verket mening og betydning (Fortier, 1997, s.87). Èn ting er hva jeg som forteller ønsker å kommunisere, en annen ting er hva publikum opplever at jeg kommuniserer. Dette bunner i en hermeneutisk fortolkningsprosess, der avsenderen, med sin forståelseshorisont, uttrykker et budskap (fortelling) til en lytter, som fortolker innholdet med sin forståelseshorisont og forforståelser (Krogh, 2014, s. 56). I beste fall får man en horisontsammensmelting, der både avsender og mottaker blir forstått/ivaretatt slik de ønsker, i verste fall en misforståelse og en ubehagelig opplevelse for alle involverte, det være seg fortelleren, den som fortelles om og den som lytter (Imeland, 2016, s.34). Som kunstnerisk ansvarlig for arrangementene er det min oppgave å sørge for ivaretakelsen av disse partene. Dette krever at jeg er oppmerksom på hva hensikten med fortellingen er (Hva ønsker du å fortelle til publikum?) og hva jeg opplever at jeg hører (hva opplever jeg at historien handler om). På de åpne workshopene og veiledningene i forbindelse med StorySLAM-arrangementer opplever jeg ofte en dissonans mellom hva fortelleren ønsker å formidle og hva publikum opplever at de formidler til dem. For å få til en horisontsammensmelting, der min forståelse av en situasjon møter publikums forståelse av den samme situasjonen, krever et felles forståelsesgrunnlag, og enighet om hva som faktisk skjer i situasjonen det fortelles om. Et eksempel på utfordringene dette medfører kan være en forteller som ønsker å fortelle om en betydningsfull hendelse i livet sitt, der publikum ikke finner den aktuelle hendelsen betydningsfull på samme måte.
StorySLAM på Kulturhuset, 2017. Foto: Jan Khür
Når man forteller om eget liv, erfaringer og opplevelser, må man som veileder være bevisst på det subjektive perspektivet i fortellingen. Etter å ha observert publikums reaksjoner under de nærmere 300 fortellingene, og etter samtaler med publikum under, og i etterkant av arrangementene, har vi fått inntrykk av at publikum ofte tar parti med den svakeste part i historien. Som publikummer reagerer man ofte negativt dersom man blir utsatt for en historie der fortelleren generaliserer, fremmedgjør eller normaliserer dårlig adferd, slik man gjerne tillater seg når man forteller for noen man kjenner, som kjenner holdningene dine og dermed kan reagere til deg direkte dersom du ikke fremstår som reflektert. Et eksempel kan være en som forteller om en ubehagelig opplevelse med helsetjenesten. Fortelleren uttrykker sin misnøye over sin egen (subjektive) opplevelse av å ha blitt dårlig behandlet av sykepleiere under en innleggelse på sykehus. Tidlig i veiledningsprosessen fortalte fortelleren historien om sinte, utålmodige sykepleiere med dårlig tid, og jeg, som veileder og publikum kjente et behov for å ta sykepleieren i forsvar, og avskrev først fortelleren som ureflektert. Hvis jeg opplever det slik, er det stor sjanse for at andre i publikum også vil reagere på samme måte. Historien kan i ytterste konsekvens bli oppfattet av publikum som «historien om en ubehagelig, ureflektert og krevende pasient», i stedet for en pasient som selv opplevde å bli behandlet på en uverdig måte. Som veileder er det min jobb å hjelpe fortelleren å bli forstått slik hen ønsker å bli forstått, og da må man av og til endre måten man formidler sitasjonen på, uten å nødvendigvis endre fortellingen. Fortelles historien fra perspektivet fra en pasient som reflekterer over hvorfor situasjonen ble slik den ble, med omsorg for menneskene som er der for å hjelpe, men som ikke strekker til på grunn av strukturer de ikke råder over, vil publikum kanskje oppleve historien mer nyansert. Og selv om historien nå formidles med en omsorg for de som fortelleren i utgangspunktet følte seg dårlig behandlet av, vil publikum forhåpentligvis sitte igjen med en opplevelse av fortelleren som sympatisk og reflektert, men likevel oppleve at historien handler om det samme; en pasient som har hatt en ubehagelig opplevelse med helsetjenesten. Når det er sagt, er det mange faktorer som påvirker publikums tolkning av en forteller og hens historie, og det er ikke alltid man skal nyansere alt, for å skåne hverken publikum eller forteller. Men ettersom vårt prosjekt innebærer å utsette uerfarne fortellere for et stort og relativt erfarent fortellerpublikum, har et av våre viktigste mål vært å gjøre fortellersituasjonen så trygg, forutsigbar og behagelig som mulig for fortelleren.
I en prosess med å skape en fortelling til StorySLAM må fortelleren ta utgangspunkt i egne eller kommuniserte minner. Bjarne Hodne definerer kommuniserte minner som «Egne eller andres personlige minner om hendelser og/eller opplevelser som fortelles til andre» (Hodne, 1981 i Dahlsveen, 2010, s. 105). Dahlsveen kaller historier som baserer seg på fortellernes eget liv for «jeg-fortellinger» og at disse historiene kjennetegnes ved at de bygger på egne eller andres erindringer, og hun peker på den skjøre grensen mellom det personlige og private, der det private ikke hører hjemme på en scene. Dette er noe som for meg som veileder i StorySLAM har vært svært viktig å hjelpe fortellerne å unngå (Dahlsveen, 2010, s. 105). Publikum som kommer på StorySLAM håper å få høre personlige fortellinger. Vi liker å høre om hvordan andre mennesker takler livets utfordringer. Vi speiler oss i deres gode og dårlige avgjørelser, og bruker egne erfaringer og følelser til å leve oss inn i det som fortelles. Det personlige får publikum til å åpne seg og være mottakelige for det du ønsker å formidle. Det er en mulighet for å lære seg selv bedre å kjenne fordi vi tillater en horisontsammensmelting mellom oss selv og fortelleren. Dette forutsetter ikke at vi er enig i alt fortelleren foretar seg i fortellingen, men at vi er villige til å forstå fortellerens handlinger, og ikke minst at vi opplever at vi har mulighet til å gjøre oss opp enge meninger, ikke at fortelleren pålegger oss følelser eller meninger vi ikke har. Beveger fortelleren seg derimot over i det private vil publikum lukke seg. Private beretninger hører hjemme i terapirommet, eller i situasjoner der fortelleren er fortrolig med sitt publikum. Forteller man private historier fra scenen kan man gi publikum en følelse av at fortelleren mangler kontroll og vedkommende kan derfor oppleves ureflektert og usympatisk. Fortelleren har et ansvar for å la publikum føle seg ivaretatt og skjermet for private innsyn i fortellernes liv, dersom fortelleren ikke har ledet dem inn i det private rom på en bevisst måte. Dette gjøres på ulike måter, og er kontekstavhengig, personavhengig og sjangeravhengig. Fortelleren kan trygge publikum på mange måter, som å underholde dem, fortelle dem noe som fremstår betydningsfullt, ikke kreve en spesifikk reaksjon av dem, eller be dem om å være enige i, eller hjelpe til å bearbeide, vanskelige følelser. Men igjen, ingen regel uten unntak. Alt er lov i fortellerkunsten, også det overnevnte, men man må være åpen med publikum om hva som skjer. Det er når man som publikummer får en følelse av at det ikke er bevisste handlinger og valg fra fortelleren at det kan oppleves ubehagelig. Eksempelet med historien fra helsevesenet gjør seg også gjeldende her. Publikum kan gjerne være uenige i fortellerens valg, handlinger og utsagn, det kan ofte være flaut, morsomt eller spennende, og fortelleren kan signalisere til publikum at hen er bevisst at noen valg var dårlige, eller at noe burde blitt gjort annerledes, og publikum kan være uenig i alle handlinger fortelleren foretar seg i egen fortelling, det kan være hylende morsomt, pinlig, og til og med smertefullt å være med på, men publikum kan ikke være uenig i det som fremstår som fortellerens egne holdninger ovenfor andre. Da vil det fort oppstå en uvilje i publikum, et behov for å ta avstand fra holdnoingene, som gjerne kommer til syne i mangel på reaksjon, eller eksplisitt buing. En jeg-fortelling, som bygger på personlige minner, er nettopp det; personlige. Dermed står de også i fare for å være avslørende dersom du ikke har kontroll på hva du faktisk formidler til et publikum. Kunsten i fortellerkunst er å gjøre det mulig for lytteren å kjenne seg igjen i det som fortelles. Og skal man være villig til å kjenne seg igjen i noen andre er det en fordel at man kan leve seg inn i denne personens følelser og holdninger. Man må rett og slett like eller føle for den som står der. Her har det vært svært viktig for meg i StorySLAM at vi ikke sender fortellere opp på scenen som står i fare for å være private, uttrykke usunne holdninger eller fortelle om et tema som gjør at publikum ikke vil like dem, ved at de går på tvers av samfunnsmoralen. Etter å ha studert publikums respons på fortellerne og fortellingene de formidler fra scenen, har jeg til en viss grad dannet meg et bilde av hva publikummet vårt forventer, og hva som bryter med forventningene deres. Det er selvfølgelig umulig å si noe nøyaktig om dette, men det kan sammenlignes med et slags pedagogisk skjønn. Ved å bruke mitt fortellerveiledende skjønn er det min jobb å sørge for at både forteller og publikums interesser blir ivaretatt så godt som mulig. Ingen er tjent med at en forteller går opp på scenen og forteller noe som publikum ikke ønsker å lytte til. Fortelleren kan ikke være et virkemiddel for å underholde publikum, på samme måte som at publikum ikke kan være et virkemiddel for å få personer til få lyst til å tre inn i spot-lighten og dele av sine liv. Hele fortellerfellesskapet - fortellere og publikum, må alle bli behandlet som mål i seg selv.
De etiske utfordringene utkrystalliserer seg
I StorySLAM Oslo er jeg avhengig av å få andre mennesker til å dele fra sine liv på en scene, foran et publikum. Dette er det mange som ønsker, da vi tilbyr god, gratis opplæring i fortelling, en scene der deltakerne kan bli sett og hørt, og et publikumsantall som etter vi arrangerte på Kulturhuset aldri har vært under 150 personer. På samme tid er jeg avhengig av å fylle opp programmet (åtte fortellere) på en effektiv måte, med fortellere og fortellinger publikum opplever som meningsfulle. Dette kan ofte by på etiske utfordringer. Jeg mener en stor del av grunnen til at det fremdeles strømmer publikum til arrangementene er fordi metodene våre er gjennomsyret av en etisk tankegang som går på å ivareta alle parter i produksjonen; fortellerkunsten som form, fortelleren, de som fortelles om, og ikke minst – de som er til stede som publikum. Vårt viktigste arbeid går ut på å bevisstgjøre deltakerne på hva de forteller og hvorfor de forteller det, hvordan de forteller det og hvem de forteller det til.
Ser vi til Kants pliktetikk vil vi kunne lese at mennesker aldri skal behandles som virkemidler, men som mål i seg selv (Johansen og Vetlesen, 2000, i Imeland, 2016, s. 22). Som veileder i StorySLAM må jeg behandle fortellerne som mål i seg selv, ikke som virkemidler for å fylle programmet eller kun for å underholde publikum for enhver pris. På samme tid må jeg også behandle publikum som mål i seg selv, og ikke som et virkemiddel for å lokke fortellere til workshop og opp på scenen for å realisere seg selv eller fortelle noe publikum ikke er interessert eller har godt av å høre på.
Dahlsveen (2010) støtter seg til den danske pedagogen Mogens Krabeks (1994) definisjon på fellesskap når hun skal beskrive en fortellersituasjon. «En situasjon preget av nærvær og samtidighet mellom form og innhold, avsender og mottagelse, mellom tanke og tale, ord og kropp, uttrykk og inntrykk, språk og situasjon» (Krabens, 1994 i Dahlsveen 2010, s. 21). Dahlsveen skriver videre at fortellerkunsten og fortellersituasjonen nettopp er livgivende og fellesskapende fordi deltaker og aktør møtes i en samtidighet i en «her og nå-situasjon» (Dahlsvenn, 2010, s. 21). Det er nettopp denne fortellersituasjonen vi ønsker å skape på StorySLAM-arrangementene. Fortelleren trer frem på scenen, i nærværet av et publikum, deler av sine erfaringer, og hvis denne blir formidlet godt vil publikum i første fase, ja, bli underholdt, men i forlengelse av dette også få muligheten til å lære seg selv å kjenne ved å nettopp speile seg i andres beretninger om seg selv. Med denne muligheten følger også et stort etisk ansvar for hva vi legger til rette for å kunne formidles fra scenen.
Etiske vurderinger i møte med amatørfortellere som behandler sanne, selvopplevde historier i offentlig rom
Kvale og Brinkmann (2015) skriver om det narrative intervjuet, som på mange måter kan sammenlignes med det vi gjør i den første workshopen knyttet til et arrangement. Deltakerne gjennomgår assosiasjonsøvelser, dramaturgiske øvelser, og samarbeidsoppgaver for å til slutt stå igjen med et minne fra eget liv de kan bygge ut til en fortelling. De etiske utfordringene som oppstår i prosessen fra en person tar kontakt med StorySLAM, til vedkommende står på scenen og forteller denne historien for et publikum, er mange. De etiske problemstillingene knytter seg først og fremst til komplekse forhold som er forbundet med å utforske menneskers privatliv og videre løfte dem ut i det offentlige rom (Kvale og Brinkmann, 2015, s. 97). «Det offentlige rommet», som i scenekunstens navn tidligere begrenset seg til rommet forestillingen eller fortellingen ble formidlet i, er i vår tid utvidet til å potensielt bli vist til et ubergenset antall mennesker, i et ubegrenset tidsrom i form av sosiale medier som snapchat, facebook-live, tiktok, instagram og lignende. «Øyeblikkets kunst» har tidligere hatt mulighet til å bli til dels skjermet av foto/video-forbud, men når foto og video har blitt en så stor del av hverdagen vår ser dette ut til å være nærmest umulig å begrense. Siden vi ikke kan forhindre at fortellingene blir spredd ut av rommet og ut av her og nå-øyeblikket, har vi valgt å sørge for at det som spres skal ha god kvalitet. Under StorySLAM-arrangementene gjøres det derfor lydopptak, og fortellingene legges ut på vår egen podkast[3], så lenge deltakerne samtykker til dette. Grunner til at fortellerne ønsker å reservere seg fra podkasten kan være åndsverk, at de ikke er fornøyd med egen prestasjon eller at fortellingen ikke egner seg kun som lydopptak. De samme vurderingene tar vår podkastansvarlig Karoline Marie Enoksen før hun eventuelt publiserer historiene. StorySLAM Oslos podkast har pr dags dato 504 000 avspillinger totalt, og ble i 2018 trukket frem av Aftenposten som èn av12 podkaster som var verd å lytte til[4]. De som får sin fortelling på podkast har selvfølgelig full råderett over hvor lenge den skal ligge publisert, og står fritt til å bruke lydklippet i andre sammenhenger.
StorySLAM Oslos etiske ansvar
Tilbake til Siri Meyers spørsmål. Finnes det grenser for hva vi kan gjøre og hva vi ikke kan gjøre i kunstens navn (Meyer, 2015)? Ja, svarte jeg på dette spørsmålet, men i samme setning er det viktig å begrense dette ja-et til min egen kunstproduksjon, og til StorySLAM, som det her skrives om. StorySLAM opererer i krysningspunktet mellom kunst, frivillig deltakelse, profesjonelle aktører og amatører. Kunst er et begrep som rommer mange sjangre, og diskursen rundt kunstens autonomi går jeg ikke nærmere inn på her.
Det er vi, arrangørene, som er de mest erfarne på hvordan fortelleren med sin fortelling vil bli mottatt av publikum på våre arrangementer. Det er også vi som har ansvaret for at alle deltakere, på scenen og i publikum, og de det eventuelt fortelles om, ivaretas på en etisk forsvarlig måte. Det er vi som har erfaringen og kunnskapen til å tenke lenger enn selve deltakelsen på scenen. Hvordan vil fortelleren oppleve det dersom publikum gir uttrykk for at de ikke liker det de hører? Hvordan vil fortelleren oppleve det dersom den eller de det fortelles om er i salen og ikke er enig i hvordan de blir fremstilt? Hvordan vil fortelleren oppleve det dersom gjennomføringen ikke går som forventet? Det er vår jobb å sørge for at fortelleren er rustet til å stå på scenen og til å ta konsekvensene av sin opptreden. Vi må hjelpe fortelleren til å reflektere rundt disse spørsmålene, slik at fortelleren ikke gjør noe som i etterkant ikke kan rettes opp igjen. Det som er sagt til et publikum kan ikke gjøres usagt. Men når vi har gitt våre råd, og tatt våre avgjørelser i tråd med vår kompetanse og erfaring, er det likevel fortelleren som til slutt tar avgjørelsen om å følge våre råd, eller å la være hvis rådene går på bekostning av fortellerens intensjon med verket. Den kunstneriske friheten må også ha plass, og vår jobb er ikke i første rekke å gi regi, men å legge etiske føringer, og av og til etiske fordringer og krav. Når de etiske kravene er ivaretatt, vil vi veilede og gi råd til fortelleren på det kunstneriske innholdet. Den 25.februar 2020 lanserte Norsk Faglitterære Forfatter- og oversetterforening en etisk sjekkliste for sakprosa[5]. Jeg har latt meg inspirere av denne etiske sjekklisten og med utgangspunkt i den, og erfaringer fra veilederarbeidet i StorySLAM Oslo har jeg laget en etisk refleksjonsliste til bruk i veiledning i situasjoner der man formidler historier som baserer seg på virkelige hendelser, både kunstnerisk, men også i undervisningssammenheng.
NFFO belyser viktige perspektiver i den nylig utarbeidede etiske sjekklisten for sakprosa. Nemlig den at sakprosaforfattere skriver om virkeligheten og hendelser som har funnet sted, og at man på den måten inngår en kontrakt med de som opplever verket, om at det de får vite gjennom verket er sant. Dette er ikke ulikt det fortellerne gjør når de forteller personlige fortellinger, eller jeg-fortellinger. Men der sakprosaforfattere er opptatt av å være etterrettelige og etterprøvbare, har fortellerkunsten et overordnet mål om å skape estetiske opplevelser for et publikum. Kontrakten som inngås med publikum er at historiene er sanne og selvopplevde, men det at publikum er tilstede og skaper verket sammen med fortelleren, gir dem også mulighet til å virke inn på fortellingen. Og nettopp fordi fortellerkonkurransen har et underholdningsaspekt opplever jeg at publikum godtar overdrivelser og modifikasjoner i kunstens og underholdningens navn. Publikum er tilstede og skaper verket sammen med fortelleren. Fortellersituasjonen skjer i en kontekst med rammefaktorer som tidspress, konkurranse, juryer som gir poeng og live publikum, og verket kan derfor ikke ha samme krav som sakprosa når det gjelder etterrettelighet og krav til sannhet. Det er likevel viktig å påpeke at dersom fortelleren går for langt i å utfordre grensene mellom sant/usant har vi opplevd at publikum ofte avskriver fortelleren som for lite troverdig og miste interessen for fortellingen.
På bakgrunn av mine erfaringer som kunstnerisk leder og veileder i møte med potensielle fortellere i StorySLAM Oslo har jeg kommet frem til følgende etiske sjekkliste. Sjekklisten er ikke ment som et regelverk, men som et veiledningsverktøy, både for veilederne men også for fortellerne selv. Sjekklisten er delt i to deler, der den ene er hvordan vi som veiledere vurderer fortelleren, og den andre delen er en sjekkliste for fortelleren som kan brukes som et refleksjonsverktøy.
GrandSLAM på Rockefeller, 2018. Foto: Jan Khür
StorySLAM Oslos etiske sjekkliste til arrangøren
Ivaretar fortelleren kravet om personvern, taushetsplikt og andre lovpålagte krav? Vi sender ingen fortellere opp på scenen som bryter taushetsplikt eller lover og regler om personvern eller som formidler hatefulle ytringer.
Uttrykker fortelleren usunne holdninger, ideologier eller hensikter i fortellingen? Fortellere som står i fare for å påvirke publikum negativt, det være seg usunne ideologiske holdninger, hatefulle ytringer mot personer, grupper eller minioriteter, generalisering mot kjønn, folkegrupper eller religion får ikke stå på scenen.
Er det samsvar mellom hva fortelleren ønsker å formidle og hva vi oppfatter at fortelleren formidler? Fremstår fortelleren som bevisst over hva fortellingen faktisk formidler til publikum? Er det samsvar mellom det fortelleren ønsker å formidle, og hva publikum vil kunne oppleve å sitte igjen med? Ofte er dette misoppfatninger som enkelt lar seg fikse enten språklig eller dramaturgisk, men dersom fortelleren ikke viser evne til å reflektere over dette kan dette være grunnlag til at fortelleren ikke burde stå på scenen.
Er det sannsynlig at fortelleren vil ivareta de formelle kravene til konkurransen, hva gjelder tidsbruk og innhold? Vi har ansvar for å ivareta fortellerne som skal stå på scenen. Dersom fortelleren ikke viser evne til å innrette seg etter tidsbegrensningen eller fremstår troverdig nok i sin sanne historie vil dette kunne virke negativt i publikums tolkning, og fagjuryens og publikumsjuryens tolkning. Dette vil komme til uttrykk i poenggivningen etter fortelleren har fortalt. Ettersom en lav poengsum kan oppleves svært belastende for en forteller som aldri før har stått på en scene før, er det vårt ansvar å sørge for at fortellerne til en viss grad vil klare å ivareta formelle og innholdsmessige krav.
Viser fortelleren evne og vilje til å forstå og jobbe med tilbakemeldingene fra veilederne? I enkelte tilfeller kommer det fortellere som har potensiale til å lage en god fortelling og fremføre den på scenen, med litt dramaturgisk og/eller scenisk hjelp fra veilederne. Dersom fortelleren ikke viser evne til å jobbe med tilbakemeldingene, og følge de rådene som blir gitt kan dette i noen tilfeller være grunn til å ikke ta personen opp på scenen. Vi er avhengige av at fortellerne har tiltro til at vi kan noe om kvalitet i fortellerkunst, og at vi kjenner vårt publikum, og at vi til en viss grad vet hva som vil begeistre dem, men viktigst, hva som ikke begeistrer dem, eller skaper motstand i dem. Dette er nyansert, og ikke absolutt, men en del av vårt fortellerkunslige skjønn. Dette føyer seg inn i rekken over vurderinger vi gjør for å ivareta fortelleren og publikum.
Er fortellerens intensjon for å fortelle historien etisk forsvarlig? I noen tilfeller kan fortellere ha en annen intensjon for å nå ut til et stort og lyttende publikum. Vi har et etisk ansvar for å verne publikum for uønsket reklame, negativ påvirkning, hatefulle ytringer mot grupper eller enkeltpersoner. Vi har også et ansvar for at ikke publikum blir fortalt historier som oppleves spesielt belastende i form av beskrivelser som oppleves som private og uegnede for offentlig kontekst. Dette kan eksempelvis være å beskrive eksplisitte seksuelle situasjoner, skildring av eksplisitte dødsfall, groteske syn, situasjoner eller hendelser. I enkelte tilfeller har potensielle fortellere et ønske om, og en oppfatning av, at man kan bruke fortellersituasjonen til å bearbeide traumer. Vår scene brukes først og fremst til underholdning og fortellerkunst, ikke terapi.
Har fortelleren endret navn på de det fortelles om, hvis ikke - har de det fortelles om gitt sitt samtykke til å bli fortalt om? Er fortelleren forberedt på at de det fortelles om, familie, venner eller bekjente av de det fortelles om, kan være til stede i salen under arrangementet? Dette handler om personvern, og at mennesker som ikke ønsker å tre frem i offentligheten skal slippe det. Ofte ønsker fortellerne å beholde de ekte navnene på bipersoner med den begrunnelse at det oppleves mer ekte og sant, og troverdig, men vår oppfordring vil alltid være å opprette fiktive navn som et minimum i å ivareta de det fortelles om.
Har fortelleren den nødvendige distansen til hendelsene og personene det fortelles om? Dette bunner også i hva som er personlig og hva som er privat. Mange fortellere ønsker å fortelle om utfordrende hendelser i livet, det å miste noen man var glad i eller det å stå i en konflikt. Det er svært viktig at fortelleren har bearbeidet følelsene som presenteres i fortellingen, slik at man unngår et ukontrollerbart følelsesutbrudd på scenen. Dette vil kunne gi publikum en følelse av at man er med på noe privat, og at publikum må tre inn i terapeutrollen. Dette vil vi unngå, både for fortelleren og for publikum.
Hvordan benytter fortelleren seg av form, språk, og virkemidler? Hvordan en forteller ordlegger seg har mye å si for hvordan publikum tolker fortellingen. Det er en forutsetning at publikum hører det fortelleren sier og forstår hva fortelleren sier. Faktorer som språk, dialekt, artikulasjon, tempo og språklige referanser kan virke inn på dette. Her kan veilederne i StorySLAM veilede fortelleren, og vi opplever i stor grad at dette ikke påvirker fortellerens sjanse til å stå på scenen, dersom de tar imot veiledning.
StorySLAMs etiske sjekkliste til fortelleren
StorySLAM, Smelteverket, 2015. Foto: OsloMet
Hvorfor ønsker du å fortelle akkurat denne historien? Fortellerne kan ha mange ulike intensjoner for å fortelle historien sin til et publikum. Vi har hatt tilfeller der deltakere begrunner sin deltakelse med selvterapi, egen publisitet, reklame for en tjeneste, organisasjon eller produkt, veddemål eller hevn. Dette er eksempler på begrunnelser som viser at fortelleren står i fare for å bruke fortellersituasjonen som et virkemiddel for å oppnå et annet mål enn å gi publikum en estetisk opplevelse.
Hva ønsker du at publikum skal få ut av å lytte til din fortelling? Dette spørsmålet kan avsløre om fortelleren har private mål med å fortelle akkurat denne historien for et publikum. Her er det igjen viktig at vi får inntrykk av at fortelleren anser publikum som et mål i seg selv, eller som et virkemiddel for å oppnå noe for seg selv. Et eksempel på dette kan være en forteller som ønsker å fortelle om en traumatisk opplevelse fordi det kan hjelpe fortelleren til «selvterapi», eller at en forteller ønsker å sverte noen andre ved å fortelle om en uønsket hendelse der andre var involvert som «den onde». Dette er mål som kan resultere i at publikum føler seg tvunget til å være enig med fortelleren. Dette kan skape uønskede og ubehagelige opplevelser for publikum. Det er ikke alltid fortelleren gjør dette bevisst, og publikums negative respons kan igjen gi fortelleren en negativ opplevelse av å stå på scenen.
Hvem berøres av fortellingen og på hvilken måte ivaretar du de som er berørt? Når man forteller selvopplevde historier kan man stå i fare for å glemme at historien også ofte berører andre personer, arbeidssteder, eller interesser. Det er viktig at fortellerne ivaretar alle personer, bedrifter, yrker etc. som kan bli identifisert av andre eller som kan kjenne seg selv igjen i historien. Når man skaper en historie, som kun kan vare i åtte minutter, gjør man utvelgelser fra hendelsene som tjener plottet man har valgt. Dette har stor påvirkning på hvordan publikum opplever handlingen og karakterene i historien, derfor er det svært viktig at fortelleren er bevisst på å ta vare på alle som berøres av historien, enten direkte eller indirekte. Å endre navn, stedsnavn og karakteristikk kan bidra til å anonymisere de som er berørt av verket.
Er fortelleren innforstått med hva deltakelsen på StorySLAM sin scene innebærer, og er fortelleren rustet til å ikke lykkes? Som deltaker i fortellerkonkurransen vil man få poeng fra tre juryer, en fagjury og to publikumsjuryer. Dette innebærer at fortellerne blir vurdert foran 250 publikummere. Dette er en påkjenning, og det aller største uromomentet til fortellerne i forkant av konkurransen. Noen vil kanskje hevne at dette i seg selv er på grensen til en uetisk handling av oss i StorySLAM, men vi mener dette er med på å danne publikum til å bli bevisst over hva de liker og ikke minst hvorfor de liker/ikke liker det de hører. Publikum speiler sine meninger om fortellingen i poengene som blir gitt og må dermed ta stilling til om de er enige eller uenige i karakteren som blir gitt. Det er derimot et av våre tyngste etiske ansvar å sørge for at fortellerne er rustet til å takle det vi utsetter dem for. Dette er også grunnen til at vi følger opp fortellerne så tett som vi gjør, med så mange fellesveiledninger og individuelle veiledninger den enkelte forteller trenger.
Avsluttende kommentarer
Kunst er et begrep som rommer mange sjangre, og vi i StorySLAM plasserer oss under kategorien Fortellerkunst. Vi er ikke alene om å bruke både profesjonelle og amatører i vår kunstproduksjon. Min erfaring fra å ha veiledet i overkant av 300 fortellere til scenen har hatt stor betydning for hvordan jeg veileder og rådgir mine studenter i deres kunstproduksjon. Jeg er bevisst på grensen mellom å gi regi og gi veiledning og at det er aktøren som må ta sine selvstendige valg, og at min jobb er å hjelpe aktøren til å reflektere rundt valgene som blir tatt, ved å stille de rette spørsmålene. StorySLAM-workshopen er gjennomført med alle mine dramastudenter på BLU og GLU i 2016-2023, samt for 80 kollegaer på Klekken hotell, under personalseminar på Klekken i oktober 2022. Det fremkommer på StorySLAM Oslo sine hjemmesider at alle medvirkende i StorySLAM Oslo er OsloMet alumner, og workshoper og øvinger holdes i OsloMet sine lokaler. På den måten knyttes prosjektet til min stilling som universitetslektor på OsloMet.
Så godt som alle studenter ved OsloMet finner seg selv stående foran et publikum med et ønske om å formidle noe til noen i løpet av studiet. Enten det er formidling av fagstoff eller estetisk kommunikasjon (teater, musikk, forming etc.). De veiledende spørsmålene i en etisk sjekkliste for formidling vil kunne være like gjeldende i alle typer formidling til et publikum, og derfor være relevant, ikke bare for LUI, men for hele OsloMet. På bakgrunn av prosjektets omfang ber jeg om at prosjektet blir vurdert som et stort prosjekt, men dersom kommisjonen kommer frem til en annen konklusjon innretter jeg meg etter dette.
De øvrige medarrangørene i StorySLAM Oslo har lest og bekreftet det som står i dette dokumentet.
Alle medvirkende i StorySLAM Oslo. Fra venstre: Steinar Olberg, Thor-André Walløe, Tor André Moritsgard, Stina Riebe Thygesen, Nina Terese Håland, Synne Imeland, Karoline Marie Enoksen, Audun Lunga. Foto: Jan Khür
Synne Sagstad Imeland: Styreleder, kunstnerisk leder, workshopansvarlig og veileder
Karoline Marie Enoksen: Podkastansvarlig og veileder
Nina Terese Håland: Bookingansvarlig og veileder
Stina Riebe Thygesen: Tidligere bookingansvarlig og veileder (sluttet)
Thor-Andre Walløe: Nettsideansvarlig
Tor Andre Moritsgard: Tidligere billetter og arrangementsavvikling (sluttet)
Steinar Olberg: Billetter og arrangementsavvikling
Audun Lunga: Konferansier
Litteratur:
Dahlsveen, H. (2010). Innføringsbok i muntlig fortellerkunst. Oslo: Universitetsforlaget.
Fortier, M. (1997) Theory/Theatre: An introduction. London: Routledge
Imeland, S. S. (2016). Min rett til å fortelle din historie. Etiske utfordringer i fortellerkunst. (Masteroppgave). OsloMet.
Johansen K.E. og Vetlesen, A. J. (2000). Innføring i etikk. Oslo: Universitetsforlaget
Krogh, T. (2014). Hermeneutikk: Om å forstå og fortolke. Oslo: Gyldendal akademisk forlag
Kvale S., Brinkmann, S. (2015). Det kvalitative forskningsintervju (3. utg.) Oslo: Gyldendal akademisk forlag
Meyer, S. (2015). Kunst og Etikk: En innføring. Oslo: Cappelen Damm
Nyttige lenker
StorySLAM Oslos nettside: http://storyslamoslo.no
StorySLAM Oslos podkast: https://soundcloud.com/storyslamoslo
StorySLAM Oslos facebookside: https://www.facebook.com/storyslamoslo/
StorySLAM Oslos arrangementkalender på Facebook: https://www.facebook.com/pg/storyslamoslo/events/?ref=page_internal
StorySLAM Oslo på God Morgen Norge: https://www.tv2.no/video/underholdning/god-morgen-norge/det-var-en-historie-jeg-ville-fortelle/1292059/
Artikkel på NRK, 2018: https://www.nrk.no/kultur/100-podkast-tips-fra-nrk-1.14113449
Artikkel i Aftenposten: 2018 https://www.aftenposten.no/kultur/i/8wkKqx/12-podkaster-verdt-aa-lytte-til-i-sommer
Artikkel i Aftenposten, 2017: https://www.aftenposten.no/kultur/i/9JJ1l/ungdom-staar-i-koe-for-aa-hoere-pinligeutleveringer
Artikkel i Khrono, 2016: https://khrono.no/storyslam-hioa-kulturhuset/fullt-hus-for-ekte-fortelling/160773
Artikkel på NRK: 2018 https://www.nrk.no/kultur/100-podkast-tips-fra-nrk-1.14113449
Sak laget av HiOA, 2015: https://www.youtube.com/watch?v=ljOaK08-NO4
Arrangementer
Logo: Katinka Lund Bergskaug
Her følger en oversikt over StorySLAM Oslos arrangementer som jeg har vært kunstnerisk leder for. Arbeid som er knyttet til kunstnerisk leder er hovedansvar for arrangementet, herunder kontakt med visningsarena, presse, og samarbeidspartnere, booking, veiledning og oppfølging av deltakende fortellere, herunder dramaturgisk og etisk veiledning, opprette, promotere og lede workshoper knyttet til arrangementet, samt hovedansvar for avviklingen av selve arrangementsdagen.
StorySLAM på Brød og Sirkus, 28.november, 2022, (Tordenskiolds gate 3)
StorySLAM på Brød og Sirkus, mandag 2.mai, 2022, (Tordenskiolds gate 3)
StorySLAM på Brød og Sirkus, torsdag 25.november, 2021, (Tordenskiolds gate 3)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 24. februar, 2020, Kulturhuset (Youngs gate 6)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 16.desember, 2019, Kulturhuset (Youngs gate 6)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 2. september, 2019, Kulturhuset (Youngs gate 6)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 10.juni, 2019, Kulturhuset (Youngs gate 6)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 6. mai, 2019, Kulturhuset (Youngs gate 6)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 4.mars, 2019, Kulturhuset (Youngs gate 6)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 28.januar, 2019, Kulturhuset (Youngs gate 6)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 24.september, 2018, Kulturhuset (Youngs gate 6)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 28.mai, 2018, Kulturhuset (Youngs gate 6)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 9.april, 2018, Kulturhuset (Youngs gate 6)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 5.mars, 2018, Kulturhuset (Youngs gate 6)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 5.februar, 2018, Kulturhuset (Youngs gate 6)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 25. september, Kulturhuset (Youngs gate 6)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 28. august, 2017, Kulturhuset (Youngs gate 6)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 12. juni, 2017, Kulturhuset (Youngs gate 6)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 1.mai, 2017, Kulturhuset (Youngs gate 6)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 20. mars 2017, Kulturhuset (Youngstorget 3)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 23. januar, 2017, Kulturhuset (Youngstorget 3)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 17. oktober, 2016, Kulturhuset (Youngstorget 3)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 19. september, 2016, Kulturhuset (Youngstorget 3)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 29. august, 2016, Kulturhuset (Youngstorget 3)
StorySLAM på Kulturhuset! Søndag 22. mai, 2016, Kulturhuset (Youngstorget 3)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 4. april, 2016, Kulturhuset (Youngstorget 3)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 8. februar, 2016, Kulturhuset (Youngstorget 3)
StorySLAM på Kulturhuset! Mandag 16. november 2015, Kulturhuset (Youngstorget 3)
Vi ble føstesidestoff i Aftenposten, på nett og papir 2.februar, 2017.
GrandSLAM på Rockefeller
GrandSLAM på Rockefeller. Mandag 28. november 2016
GrandSLAM på Rockefeller. Mandag 27. november 2017
GrandSLAM på Rockefeller. Mandag 26. november 2018
GrandSLAM på Rockefeller. Mandag 25.november 2019
Andre samarbeid
2022: Be Heard! Skeive fortellinger. Arkivet freds og menneskerettighetssenter.
2022: Be Heard! Skeive fortellinger. Kuben museum og arkiv, i samarbeid med Arkivet freds og menneskerettighetssenter.
2020: StorySLAM på Fortellerfestivalen, VEGA Scene, NB: Avlyst på grunn av Covid-19restriksjoner. Alternativt opplegg gitt ut på podkast.
2019: Be Heard! Arkivet freds og menneskerettighetssenter
2019: StoryJAM på SALT art and music, SALT.
2019: StorySLAM på Fortellerfestivalen, Riksscenen.
2019: StoryJAM på Oslo Nye teater, Teaterkjelleren.
2018: Psssst! Diversity festival, OsloMet
2018: StorySLAM på Fortellerfestivalen, Sentralen, Øvre Slottsgate 3.
2017: Jeg vil fortelle! Skolefortellinger på Oslo skolemuseum.
2017: Fortellertime på Kulturhuset. Samarbeidsprosjekt med OsloMet og TV-aksjonen.
2016: StorySLAM på Slottsfjellfestivalen, Tønsberg
Artikkel i Stavanger Aftenblad.
StorySLAM Norgesturnè
StorySLAM Kristiansand på Håndverkeren. Onsdag 18.oktober, 2017
StorySLAM Stavanger på Stavangeren. Torsdag 14.desember, 2017
StorySLAM Bergen, på Ole Bull scene. Onsdag 25.april, 2018
StorySLAM Kristiansand, Teateret. Søndag 10.juni, 2018
StorySLAM Trondheim, Litteraturhuset i Trondheim. Torsdag 13. september, 2018:
StorySLAM Harstad, Torvet 3. Lørdag 29.september, 2018
StorySLAM Kristiansand, Håndverkeren. Tirsdag 29.oktober 2019
Støttet av
Cultiva Ekspress, Kristiansand, 2017
Cultiva Ekspress, Kristiansand, 2018
Stavanger kommune, Stavanger, 2018
Nord universitet, Harstad, 2018
Cultiva Ekspress, Kristiansand, 2019
GrandSLAM på Rockefeller 2017. Foto: Jan Khür
Fotnoter
[1] Kulturhusetioslo.no: https://kulturhusetioslo.no/omoss/kulturhuset, lastet ned 19.2.20
[2] Link til StorySLAM Oslos podkast på Soundcloud https://soundcloud.com/storyslamoslo
[3] Vedlegg 1 inneholder utvalgte podkastepisoder. For flere episoder se www.soundcloud.com/storyslamoslo eller søk opp StorySLAM Oslo på spotify.
[4] https://www.aftenposten.no/kultur/i/8wkKqx/12-podkaster-verdt-aa-lytte-til-i-sommer
[5] https://nffo.no/attachments/a6c7335e2817f9d8361763b7425cd3d8a110717f/184-
20200224104351226411.pdf?fbclid=IwAR0f3R-e6lKoMbko4-2J1rHkXUmBMZ3CwB5_6OeGcThCSHJC0JaiqZPRME
